En ung tenåringsmøte med en brutal verden

Kapittel 2:

”-Siiimennnnn” runget i hele huset da min mor, Dorothy skrek av all sin stemme for å få meg opp på morrakvisten denne vakre sommerdagen. Det var en søndag, og som vanlig skulle mor ha meg med i kirken. Jeg likte meg i kirken. Hvorfor vet jeg ikke, men stillheten, det at så mange mennesker, klarte å være så stille, så lenge, det var fascinerende. Ja, bortsett fra gamle Fru Hansen da, på bakerste benk, som absolutt måtte ha sine kamferdrops og allergitabeletter 3 ganger daglig, og den ene gangen kræsjet med tiden for gudstjenesten. Denne søndagen pratet presten om det å ”rive seg løs fra de jordiske tingene, og overgi alt til vårherre”. Jeg har aldri skjønt hvem denne våreherren var, men jeg forstod det slik at det var en meget respektert herreman, med tilknytning til våren eller noe. Jeg for min del hadde mange ting jeg skulle ha revet meg løs fra, men jeg forstod aldri hvordan i all verden jeg kunne gi det til denne vårherren som alle i kirken snakket om. Desutten tror jeg ikke denne vår-fyren var spesielt interesert i dataspill og slike ting. Etter det jeg har forstått er vårherre ganske så oppi årene, og når ikke bestefaren min klarer å skru på en datamaskin, da tviler jeg på at vårherre, som visstnok er mye eldre enn bestefar Anthon, klarer det. Ja, forresten, det er etter bestefar jeg har fått mellomnavnet mitt, Anthon. Så vet du det.

Jeg ga aldri dataspillene mine bort til vårherre. Jeg visste ikke adressen en gang, så det gjorde jo saken enda vanskeligere. Og desutten ville jeg ikke miste den fine dataspillsamlingen min. Og heller ikke star-warsfilmene mine. Ganske mange av de gitt. Ja, faktisk hele serien! I tillegg har jeg mange dataspill til star-wars. Jeg har sansen for det. Jeg liker urealistiske ting. Jeg kaller meg selv en ”urealist”. Jeg føler jeg lever i ”urealismen”. Ingen er realistiske lengre. Jentene sminker seg og sånn. De er ikke lenge realistiske. Man gjør ting som ikke er naturlig og slikt. Ganske gøy i grunn. Alle brude prøve.

Og det var nettopp fordi jeg var urealist jeg ble mye mobbet på skolen og ellers. Ingen andre drev med det jeg gjorde, og folk syns jeg var teit fordi jeg likte urealistiske ting. De likte ikke stjernekrig og full baluba. De holdt seg til mer realistiske ting som fotball og sånn. Men det likte ikke jeg. Trodde jeg. Alle guttene spilte Hattrick. Vel, nesten alle. Egil Thorsen spilte ikke, fordi han var syk. Celebrate Paralell tror jeg det het. Nei, vent litt, celebral paralese var mer riktig. De andre kaller ham bare CP, men det gjør ikke noe, for han vet ikke selv hva CP står for tror jeg. Jeg ble mobbet fordi jeg ikke spilte Hattrick. Men jeg var sta, og stod på mitt. Jeg skulle aldri prøve Hattrick. Det hadde jeg sverget på. Hvertfall sverget for meg selv. Men så var problemet at det virker litt innbydende. Ja, jeg vet ikke hvorfor, men på en måte følte jeg meg tiltrukket til Hattrick. Mest sannsynlig fordi hele klassen pratet om det hele tiden, og jeg av den grunn ble sterkt påvirket. Men jeg tror nok mest av alt det kommer av nysjerrighet. Jeg ville bevise at jeg hadde rett, og at Hattrick ikke var noe bra. Og jeg hadde rett foreløpig. Forskjellsbehandling var det første som slo meg på Hattrick. Jeg fikk dårligere spillere enn andre har. Det er utrolig dårlig behandling. Ikke rart de bare har 1 million brukere sier jeg.

Jeg klaget til Game-Masterene faktisk. Og samme dag, etter 3-4 timer fikk jeg svar. Ja, det var faktisk en positiv ting. Jeg fikk svar, og det kom faktisk ganske fort. Svaret lød slik:

”Hei og velkommen til Hattrick. Hattrick er ikke et spill der du får servert alt på sølvfat fra første stund. Hvis du ser når de beste lagene startet, så har de spilt i 4-5 år. Du har spilt en uke. Lurer du på hvordan du raskt kan bli bedre, spørr om det du lurer på på spørsmålsforumet, og mange dyktige managere vil hjelpe deg godt i gang.

-GM-Kåntrybass”

Jeg var sur. Måtte jeg spille lenge for å bli god også nå? Jeg sjekket ut denne kåntrybassen, og det viste seg at han og hadde bedre lag enn meg. Enda han bare hadde spilt i 2 år mer enn meg! Her luktet det juks og svinere.. Jeg skrev tilbake:

”hei du din lille kåntrybass. Hvis de beste har spilt i 4-5 år for å få godt lag, hvorfor har du et godt lag da, som bare har spilt i 2 år? Jeg skal rapportere deg til purken for dette! Din juksemaker!”

Mer hørte jeg ikke fra dem. Og av en eller annen grunn var jeg 500.000 kroner fattigere. Hattrick var et spill fullt av bugs og annen dritt. Jeg var lei allerede. Trodde ikke jeg orket mer. Men det gjorde jeg. Jeg klarte å karre meg til utfordring 15 i denne managerlisensen. Det var enkelt. Men jeg fikk ikke treningskamp mot Manchester United, og heller ikke mot Vålerenga! Det var irriterende. På utfordring 15 var det slik at en GM måtte godkjenne mine detaljer. ”Hmm” tenkte jeg, kanskje Kåntrybassen er sur på meg, og ønsker hevn? Kanskje jeg ikke får godkjent detaljene mine? Etter 5 minutter sendte jeg en klagemelding i HT-postkassen til Kåntrybass:

”Din idiot! Godkjenn mine detaljer nå! Dette er krenkende!!!! JEG VIL HA PENGENE MINE TILBAKE!!!!! Jeg er møkk lei dette drittspillet!!! Får det ikke som jeg vil med noe her jo!!!!! Din bæsj!!!! Jeg hater deg!!!!

”Jeg hørte ikke noe fra Kåntrykisen etter dette heller. Men samme dag mistet jeg nye 200.000 fra klubbkassen min. Jeg tro Kåntrybass var en tyv som prøvde å stjele pengene mine. Har ikke sansen for han.

Etter 2 lange dager ble detaljene mine godkjent. Jeg tipper det var HT-Mailen jeg sendte til GM-Losen som gjorde susen. Jeg er overbevist om det. Selvom jeg i etterkant av den HT-Mailen ble trukket 100.000 kroner fra klubbkassa. Tror det bare var et slags depositium, som jeg får tilbake senere. Jeg klarte etter kun et par timer og fullføre quizene om spillet, og jeg fikk tilslutt diplomet mitt. Vel fortjent, tipper jeg er en av de få som har klart den lisensen! Stolt og fornøyd valgte jeg å sjekke ut forumet. Der ble jeg møtt av et rart syn. Massevis av stengte tråder, og masse pjatt. Ikke akkurat det jeg forventet. Jeg begynte å lete for å se om noen kjendiser hadde skrevet, men jeg fant fort ut at det ikke funket å lete slik. I tillegg fant jeg en haug med såkalte junior og treningstråder, men de var kjedelige, og jeg lærte ingenting av de. Det eneste positive var at jeg fant mange spillere som lignet på de jeg hadde i min stall. Det var kult.Jeg fant frem til spørsmålsforumet, og åpnet en ny tråd. Der fulgte jeg rådet til GM-ene, og skrev følgende:

”hei, jeg vil til tippeligaen hjelp meg å få et godt lag jeg vil også bli best i verden hjelp meg til det jeg lurer også på om noen kan gi meg noen penger for noen har tatt alle mine på forhånd takk!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!”

Første svaret jeg fikk var fra en som kalte seg Cleverton. Han skrev et innlegg på nærmere 100.000 tegn, så jeg gadd ikke lese det. Ok, kanskje ikke 100.000, men hvertfall 3123! Det kom også noen andre halvlange svar som jeg skumleste, men alt gikk mest i at jeg var nybegynner, jeg må passe meg for feil osv. Pøh, jeg skulle vise dem jeg! Klarer meg da fint uten deres hjelp! Så jeg satte i gang. Det første jeg tenkte på var at stadionen min var ufattelig liten. 12.000 plasser er mye mindre enn 100.000 som de beste har! Nok en feighet. Jeg bestilte nye plasser, og til sammen kom det på 4 millioner kroner. Det tok jeg meg råd til. Videre var planene mine store.. Jeg skulle gjøre store underverker med laget mitt.. Planene var mange, og midlene få, men med mine fantastiske evner, så skulle jeg klare dette..

Ja, hvordan skulle det gå med Simen? Økonomien på vei til bånn, og kan vel ikke si starten på HT-Karrieren var vellykket... Nei, dette blir spennende å følge videre. Jeg vet hvordan det ender, men det gjør ikke dere! Blæblæblæblæ!! Nei, huff, dette blir for dumt.. Hvorfor sitter jeg her og skriver alt dette tullet i overgangen til et nytt kapittel? Huff.. Vent i spenning på 3. kapittel!

Av: Simsern