En ung tenåringsmøte med en brutal verden

Kapittel 1

Jeg tuslet rundt i mørket uten mål og mening. Folk rundt meg kikket på meg, men de gjorde ingenting. Stod der bare med spørrende blikk og flassende hud, som tydeligvis kom etter altfor mye tid ute i sola på den flotte forsommeren. Jeg gikk rundt hjørnet, og ned trappen. Ingen fulgte etter. Ja, bortsett fra Alf, maskoten min, men han er i grunn ikke stort å snakke om. Men når vi er først inne på Alf, så er han et lommetroll. Et lite troll som får plass i lomma mi, og hvis jeg vil kan jeg blåse i ham, og da blir han større. Noen kaller det en ballong, men lommetroll er mitt ord. Jeg gikk rolig ned trappen, i håp om at ingen skulle se meg, og der, som soloppgangen i karibien så jeg det. Døren hvor det stod skrevet med tydelige og klare bokstaver: Datarom 8.kl. Jeg kikket meg forsiktig rundt, for å se om noen fulgte med, men det gjorde de ikke. Jeg åpnet døren, listet meg inn, skrudde på lyset, og låste døren etter meg. Og foran meg så jeg 20 fantasti... Ehem.. 20 elektriske apparater som skulle forestille datamaskiner. Jeg gikk rolig og forsiktig mot den som så ut til å være i best stand. Jeg skrudde på maskinen, og det viste seg å være den beste av skolens datamaskiner. Jeg kjente følelsen av glede, spenning, nervøsitet og nysjerrighet da ”Windows 98” strålte opp skjermen som et barn i en godteributikk. Etter et par minutter var jeg på det som kalles skrivebordet, og jeg så merket til internet explorer ligge klart til å bli trykket på. Jeg kikket meg forsikt rundt en gang til, for å sørge for at absolutt ingen så meg. Men vent litt, her driver jeg og forteller, men du vet knapt hvem jeg er. Jeg heter Simen Anthon Gregers, og er 13 år. Jeg kommer fra Oslo, og akkurat nå er jeg på klasseavslutning for skoleåret vi akkurat har karret oss gjennom. Grunnen til at jeg har sniki meg bort fra de andre i dag, var en enkel grunn.. Men den kommer vi til senere..Ingen så meg, og jeg trykket på merket for internettprogrammet. Spenningen var til å ta å føle på i det jeg så startsiden dukket opp. Jeg førte musen forsiktig opp til det området hvor nettsidens internettadresse står. Jeg skrev rolig og langsomt www.hattrick.org, og kikket meg enda en gang rundt for å være helt sikker på at ingen så. Nesten hele klassen spilte dette hattrick, utenom meg. Jeg hadde hele tiden vært motstander av spillet. Syntes det var teit og sånn. Men nå ville jeg prøve. Siden kom opp, og de klassiske grønne og hvite fargene kom opp på skjermen foran de smaragdgursegrønne øynene mine. Jeg trykket der det stod ”Join” etter å ha slått opp i dataordboken på hva alle de forskjellige ordene betød. Jeg gjorde deretter en kvalifisert gjetning på at ”Join” var det riktige å trykke på.Men hva var dette for noe?! De ønsket e-mailadresse, navn, adresse, ja, masse personlig informasjon.. Og mammaen min som sa jeg aldri skulle gi ut slike ting.. Men jeg tenkte på alle de andre som spilte.. De var ikke kidnappet, bortført eller blitt utsatt for andre farlige ting, så da ville nok ingen ta meg heller. Jeg førte inn tingene som krevdes, og sa meg villig til å bli sluppet inn i HT-Verdenen som det så pent ble beskrevet som.Jeg fikk så beskjed om at jeg var på venteliste, og at jeg snart fikk utdelt et lag. Det som forundret meg mest var at lagnavnet Manchester United var tatt! Jeg skulle prøve for moroskyld, for å se om det var tatt, og det var det jo og! Tenk at Sir Alex Ferguson spiller Hattrick da! Wow.. Jeg endte til slutt opp med å hete ”bakknegutane frå ytre arnesekk”, et lagnavn som i ettertid jeg angret på. Brukernavnet var simen928284928294839291932, et enkelt og greit brukernavn. Jeg fant ut at det ikke var stort annet å gjøre, så jeg listet meg stille ut fra rommet, og tilbake til avslutningen, hvor det nå var kake og brus, samt utdeling av karakterark. (Hvordan det gikk trenger vi ikke å prate noe mer om)

3 dager senere

”Rrrrrrrrrriiiiiiiiiiiiiiinnnnnnnnnnnnnngggggggggggg” sa ringeklokka når klokken hadde passert 07.00, og jeg spratt opp av senga, fikk på meg en bukse, samt en t-skjorte som merkelig nok havnet bak-frem, og attpåtil på vranga. Jeg listet meg opp trappa i gangen, og inn i stua der min fars bærbare datamaskin stod. Men filleren! Man måtte jo oppgi passord for å komme inn på brukeren hans! Jeg prøvde med min mors, og hans egen kone sitt navn: ”Dorothy”. Men det funket ikke. Deretter prøvde jeg mitt eget navn, min brors navn, og min fars navn. Etter hvert gikk jeg over til vennekretsen til min far. Det første jeg prøvde var Grethe, en venn pappa sier han prater mye med når mamma er ute på sine mange reiser. Og det funket! ”Grethe” var passordet!Jeg åpnet internett explorer, og fikk hentet opp siden til Hattrick. Jeg skrev inn brukernavn og passord, og logget meg inn. Og jeg hadde fått laget mitt! Det første jeg gjorde var å søke opp Manchester United. Sir Alex Ferguson kalte seg ”sidneyboy1628”, men det var ikke det verste! Det verste var at han hadde byttet ut hele stallen til Manchester United med dårlige spillere! Christiano Ronaldo, Solskjær, Rooney og alle de andre var vekk! Jeg trodde det måtte være en feiltagelse, så jeg begynte å søke etter spillerene. Men jeg fant dem ikke! Men det verste var at jeg fant kjendiser som i tillegg til å være filmstjerner, popstjerner osv, også var fotballspillere! Jeg fant Michael Jackson, Homer Simpson (!) og attpåtil George Michael blant alle spillerene! Hvordan er det mulig at Ronaldo, Solskjær og Rooney hadde lagt opp, mens andre kjendiser har overtatt fotballspillerrollen?! Jeg forstod ingenting jeg! Jeg sjekket ut mitt eget lag, og da forstod jeg enda mindre. Jeg hadde jo ingen gode spillere, slik som de i tippeligaen og slikt hadde! Alle mine spillere hadde slik TSI-Greie på under 1000, mens de beste lagene hadde alle over 10.000! Det er feigt det. Jeg måtte få i meg noe mat, og derfor logget jeg meg av, men dette var en ting jeg skulle ta opp med Game-Masterene på spillet! Slik forskjellsbehandling fant jeg meg ikke i!

Følg med videre i historien om Simen! Får han gjennomslag hos GM-ene, eller blir han til latter for alle på IRC?

Av: Simsern